Reisebrev,
17.09.2010
Jeg har alltid likt gatekunst, spesielt når den er god. Jeg mener, det at sympatiske sjeler med spraybokser tar det på seg selv å pynte opp byen med sub-kulturell duftmarkering, er en fin ting i seg selv, men det blir ikke nødvendigvis kunst av det. Da er det noe annet med gatekunst som integrerer bybildet i seg selv – som gjennom et motiv klarer å tematisere, ikke bare sitt eget uttrykk, men veggen det står på, fortauet foran, buskene ved siden av, trafikken, bygningene, og fremfor alt, jeg som står og ser på. Det jeg liker er gatekunst hvis budskap helt basalt kan oppsumeres med; du er i en by – jeg er i en by – vi er i denne byen her, vi. For gatekunstens form er nettopp diskursiv. Den forsøker å ta tak i deg – den tilfeldigvis forbipasserende, vekke deg fra bydvalen og få deg til å huske at betongen rundt deg er menneskelig.
